...

 

Erindring

 
I dag da jeg gikk den gamle seterstien
ble jeg grepet av ”nostalgien”
Tankene gikk tilbake i tiden
om hvordan livet var for lenge siden
Selv om veien i dag er blitt stor og brei
fører den – den samme lei

Mens jeg gikk der og så meg omkring
var det som jeg gikk i en ring
av minner fra barne- og ungdomsår
da jeg gikk denne veien sommer og vår

Jeg minnes så godt den første gang
jeg som 5-åring gikk den – jeg pratet og sang
så Brit budeie – som jeg fulgte til seters opp
kalte meg en skravlekopp
og sa at dette måtte jeg slutte med
for ellers ble vi slitne og måtte sette oss ned

”Fjellbrua” hadde jeg hørt folk snakke om
men skuffelsen var stor da vi til den kom
Jeg hadde ventet å se en brud der oppe stå
ikke et sleipt svaberg som lå der på skrå

Endelig – da vi hadde passert den siste bakke
fikk jeg se seterhusa stå der gamle og skakke
Inne i seterbua var alt så primitivt og smått
og jeg som trodde vi skulle til et eventyrslott

Vel inne serverte Brit en skål med litt rømme
før hun gikk til fjøsen for kujura å tømme
Litt slitne og trøtte var vi begge to
da vi senere på kvelden sammen gikk til ro

Klokka halv seks hørte jeg vekkerklokka buldre
og så Brit’s krumme rygg og slitne skuldre –
knelende fyre opp i ovnen for å varme vann
før hun igjen gikk i fjøsen med stave og spann

Innen alt annet av dagens arbeid kunne gjøres
måtte dyra først til det tiltenkte beite føres
Over myrer og bekker – iført skjørt og tresko
jaget vi bølingen inntil de selv videre dro
Så hastet vi tilbake for å vøle fjøs – kinne og yste
for budeia hadde ikke en eneste time å miste

Sitt forbruk av ved måtte hun selv hugge og sage
før hun kunne koke ost og mat til oss lage
Middagen var enkel – spekeflesk og poteter –
hva mer kunne man vente – vi var på en seter

Heldigvis – da det led mot kveldsleite
kom krøttera selv hjem til stølen fra sitt beite
Da småsprang de mot fjøsen for å komme inn
og der finne den tiltenkte salte sildbiten sin
Etter kveldsstellet tok vi oss en skumringsstund
før vi igjen gav oss over til Jon Blund

Neste morgen måtte vi opp – tidlig og brått
for da skulle vi til bygds med vår avdrott
nykjernet smør – knøst og ost – brun og hvit
Om børa var tung så klaget ikke Brit
og det gjaldt å rekke hjem til frokostbordet
for deretter å delta i onna ute på jordet
Etter nons tok Brit igjen åket fatt og dro til fjells
mens jeg ble igjen og tråkket i høylasset helt til kvelds
 
Årene gikk og Brit ble gammel og passé
og som 13-åring måtte jeg tre inn i hennes sted
Da ble det mange turer på seterstien – opp og ned
og til slutt kjente jeg hver en stein, rot og tre

Gjøremålene var mange og arbeidsdagen lang
men jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang
syntes synd på meg selv og gjorde opprør
fordi det på mine unge skuldrer ble lagt så en tung bør


 
                        ***************
 
Når jeg nå går til seters en sjelden gang
går jeg tomhendt og uten prat og sang
Jeg hører og ser på det som finnes
av alt som engang var og som jeg minnes
”Gamlebua”, rømmen og Brit er en saga blott
alt det er for lengst over i historien gått
men naturen med fjell og fjord – dal og li
og elven som haster mot havet – vil alltid forbli
 
 
 

 

...