...


Egil Rindli (1914-2008) – aktiv mann i idrettslaget  

 

Egil Rindli var en mann som var svært interessert i idrett og i laget. Han ble kjent med at vi hadde kommet i gang med å samle stoff til en eventuell bok til 100-årsjubileet. Han ville da komme med noen betraktninger slik som han så det og hvordan han opplevde det å være medlem i et idrettslag. Egil var født den 4. april 1914.


Den 20. april 2001 fikk vi tilsendt et brev som vi vil gjengi i sin helhet:



Til Vistdal Idrettslag.


I dag er det liksom en merkedag for mig. Det var den 20. april i 1934 jeg kom til Vistdal og det blir da 67 år.

Det var på en Torsdag og den påfølgende Søndag skulle det være årets første treningskamp på Vistdal Stadion.

Jeg møtte opp for å gjøre mig kjent med gutta, og det blev til at jeg måtte stå i mål den kampen. Dette var altså den 23. april.

Den som sto i spissen for fotballen da, var en som hette Kristian, men gikk under navnet Kett. Jeg husker han gikk med en liste som man skulde skrive seg på hvis man vilde stå som medlem i idrettslaget.

Jeg var redd at det kostet nokså mye, men jeg skrev mig på. Kett opplyste at det kostet 25 øre for å stå i Idrettslaget. Til sammenligning kan jeg fortelle at for året 2001 betalte jeg kr. 50. Det blir altså 200 femåtjueøringer. En nokså stor prisstigning.

En fotball den tiden var sydd av lær med en gummiblære inni som måtte pumpes opp.

Så måtte vi kjøpe ny ball, og det blev et nytt utlegg på 25 øre; pr. medlem. Ballen kostet kr. 5 -.

Banen var ikke så bra den tiden, og det var ikke gjerde rundt slik at en flokk med kyr og okser gjorde jobben som plenklipper helt gratis, men vi hadde store problemer med eksosen.

Vi hadde ikke fotballdrakter den tiden, det var bare å brette opp Buksen og så var det enten beksømsko eller pluggasko.

Det kunde vært en masse å skrive om fotballen den tiden, blant annet de av bygdas menn som var i den alder, men det får bare være med dette denne gangen.

Vistdal den 20. April – 2001.

Hilsen Egil Rindli.




Egil var spesielt opptatt av fotball og hopp. I unge år gjorde han seg mest bemerket i dette, og i tillegg var han formann og et aktivt styremedlem.

EgilRindli_400.jpg

Da vi startet opp med karusellrenn på ski mellom Holmemstranda, Mittet og Vistdal var han en ivrig deltaker. Han var også et fast innslag på de fleste ”onsdagsrenn” i lysløypa. Etter at vi fikk lysløype ble det enklere å avvikle merkerenn og det ble større muligheter for å trene. På disse ”onsdagsrennene” ble det også muligheter for å gå etter skimerke. Egil var en ivrig skimerkedeltaker. Etter de opplysninger vi sitter inne med tok han sitt første merke i 1979 i en alder av 65 år. Han greide kravet til skimerke hele 26 ganger etter dette og oppnådde skistatuetten i bronse.

Et annet tiltak som laget startet opp med i 1985 var ”Grendastafetten”. Her var Egil deltaker på laget til Liagardene. Han hadde lært av eliteløperne om moderne oppladning og gikk tidlig til sengs dagen før rennet og var ute på en rolig joggetur på konkurransedagen.

”Stafett er stafett” som Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike i NRK TV sier. Allerede på den første grendastafetten som ble arrangert oppe på Nerland, rundt Storhaugen, ble det dramatikk. Det ble stavbrekk på første etappe, og på andre etappe som Egil gikk ble det ny dramatikk med fall og Egil kom inn til veksling med blod i ansiktet!


I en senere konkurranse der Egil var en av deltakerne på laget kom han med denne bemerkingen: ”Det e fole te greie at i måtte bli 70 år før i vart fonne god nok te å bli mæ på et stafettlag!” Han hadde humor i alt alvoret denne karen!


Det var som nevnt i fotball og hopp at Egil var mest aktiv i sine yngre dager. Egil var førstevalget som keeper på laget til Vistdal.

Sverre Øverås fra Eresfjord som var keeper på Eresfjord sitt lag, sa en gang til meg: ”Mitt store forbilde som keeper kommer fra Vistdal og heter Egil Rindli!”

Egil var en ivrig skihopper og var en av ildsjelene under bygging av ”Hanset-bakkjinj”. Hanset-bakken var en krevende bakke, med oppbygd stillas i ovarennet. Det var kun de dristige som torde å hoppe der. En gang det skulle være hopprenn der med innbudte deltakere var det bare de fra Vistdal, som var vant med bakken, som torde å hoppe!

En gang Egil hadde besøk av Sigurd Røen fra Rindal, skulle han stolt vise han hoppbakken. Sigurd Røen hadde vært verdensmester i hopp, og han var gift med søskenbarnet til Egil. Sigurd betraktet bakken og Egil følte at han var imponert over det han så. Ivrig som Egil var tok han med seg Sigurd opp på toppen av stillaset for at han skulle få se alt. De sto der og betraktet det hele og Egil var spent på hva en verdensmester skulle si om anlegget. Da kom det fra verdensmesteren: ”Dette var litt av et anlegg, men jeg hadde ikke turt å hoppe her, til det er dette en alt for krevende hoppbakke!” Dette var litt av en nedtur for Egil, at en verdensmester ikke skulle være imponert over ett så ”flott” anlegg, det hadde han vanskeligheter med å forstå der og da. Egil har i ettertid forstått at profilen på både tilløp, hoppet og selve bakken ikke var slik som det burde være…

”Stafetten for alle” (populært kalt ”Lomstafetten”), som startet på Dombås, gikk over Slådalsveien ned til Vågå og langs Vågåvatnet til Lom, var i en årrekke en stafett som Vistdal il deltok i. Stafetten hadde 25 etapper fordelt på løping, sykling, løping med skyting, roing, rulleski og rullestol. Dette var en stafett som Egil så fram til hvert år. I flere år hadde han ro-etappen og tok dette like seriøst hver gang.

Egil fulgte godt med i det som skjedde innen laget både på anleggssiden og hvordan det gikk med de aktive når de var ute og konkurrerte. Hadde det vært en konkurranse der noen fra laget hadde deltatt, hadde han ikke tid til å vente på resultatet i avisen dagen etter, men ringte istedet opp vedkommende samme dag for å høre hvordan det hadde gått.

Som dere forstår har Egil Rindli vært et aktivt medlem av Vistdal il gjennom mange, mange år og han har skapt verdifull idrettshistorie her i bygda.

 

 

...